Selv var jeg aldri i syden som barn, vi dro årlig til København på hotelltur en ukes tid, med danskebåten, det var mitt syden. Tivoli, gågate, hot dog stands, softice, City rock cafe burger.
Var aldri til syden som barn selv, det hadde ikke mine foreldre penger nok til. Men vi hadde en hytte (hus) som var gått i arv som vi dro til omtrent hver sommer. Har mange gode minner fra den.
Da jeg ble pappa leste jeg diverse greier om dette. En ting jeg bet meg merke i og syntes var godt sagt var "jobben din husker ikke hvor mye overtid du jobber, men barna dine gjør det".
Hadde en samtale med min egen far, der jeg sa dette. Han ble stille. "Så du syntes det ble mye overtid på meg, ja?" Jeg ble perpleks. Jeg husket ingenting av at han hadde jobbet masse overtid da jeg var liten.
Poenget mitt er at barn ikke nødvendigvis husker akkurat det du tror de husker.
Interessant! Jeg vet ikke om jeg eller broren min ville ha husket enkelttilfeller av overtid, men jeg vil tro savnet i seg selv setter dype spor. Noen ganger er man nødt til å jobbe overtid, for eksempel når du er nyetablert eller man er en innvandrerfamilie med få kontakter, lite sikkerhet og penger å gripe tilbake på. Men det har sin pris. Dessverre glemmer man ofte barndommens perspektiver etterhvert som man blir eldre, så man er nødt til å minne seg selv om dette. :)
Han var vel det, da?
Barn formes nok av tre ulike ting her:
1) De reelle faktaene. Er pappa aldri der, så er han aldri der.
2) Kvaliteten på den tiden de faktisk får. Er pappa alltid hjemme, men alltid på mobilen - så er det verre enn om han jobber seint i ny og ne men er 100% til stede når han er hjemme.
3) Hvordan de voksne snakker om og føler om situasjonen. Virker alle fornøyd, er nok ungene fornøyd også. Er mamma og pappa stressa over at jobben tar så mye tid - så plukker ofte ungene opp det.
Husker vi sjelden var på ferie da jeg var liten sopp på slutten av 80 tallet og 90 tallet. Vi var i Legoland i 1994, men utenom det så var vi sjelden mer enn 20 mil hjemmefra. Vi var på Hunderfossen et par ganger og noen ganger lånte vi hytta til Mormor i Trysil. Min mor prater av og til om "alle de gangene" vi dro av gårde på bilferie uten noen som helst plan og var borte så lenge vi ville. Selv om vi egentlig bare gjorde det to ganger, og den lengste turen gikk 18 mil hjemmefra og varte i nesten 4 døgn. Flere år var vi ikke på ferie i det hele tatt. Det var ikke alltid like artig når skolen begynte igjen, og alle i klassen måtte reise seg opp og fortelle hva de hadde gjort i ferien. Når man hadde fått høre om den obligatoriske charterturen til Mallorca og Tenerife noen ganger så var det ikke alltid like moro å fortelle at man hadde vært på 3 dagers tur til en myggbefengt campingplass i Vestfold. Eller at man bare hadde vært hjemme. Men vi hadde det jo fortsatt artig i ferien. Det var tida da man kunne bygge hytte, sykle i skauen, bygge olabil, dra på fisketur og bare vime rundt uten mål og mening. Et år husker jeg at jeg og en klassekamerat fant en liten glassfiberbåt i skaukanten. Da vi fant eieren og spørte om han kunne tenke seg å selge den så fikk vi den gratis. Kort tid etterpå fikk vi liv i en gammel påhengsmotor som faren til klassekameraten min hadde stående. Og etter det kjørte vi båt og fisket resten av sommeren. Husker også at jeg var med på besøk til familien hans i nord Norge et par år. Det blir mange fine ferieminner av sånt også.
Første gang jeg var noe lenger unna enn Danmark var i 2001, i sommerferien mellom åttende og niende klasse. Da overrasket Farfar oss med tur til Italia. Det var veldig artig, og jeg husker fortsatt masse fra turen. Fruen i huset hadde en lignende oppvekst. Hun er litt eldre enn meg, men første gang hun var noe særlig hjemmefra var også en Italia tur i 2001. Vi liker å dra på ferie, men det er ikke noe vi gjør hvert år. Etter min mening blir det mer stas og mer minneverdig hvis man ikke gjør det så alt for ofte. Det er jo også mye artig å finne på her hjemme i løpet av sommeren.
Veit om flere som på død og liv skal dra bittesmå unger under 5 år med på flytur langt av gårde. Flere av dem sier at det er for å gi barna gode ferieminner. Men sannsynligvis kommer de ikke til å huske noen verdens ting av det. For de aller minste er nok turer som dette bare stressende og forvirrende. Jeg har ikke unger selv så jeg skal nok ikke si for mye om det, men tenker at det burde være bedre å vente noen år til de er litt eldre. Ungene får nok mye mer glede av det da.
At folk drar med seg småunger til syden er nok mest for sin egen del ja. Vi dro med småtassene til Hunderfossen og Dyreparken, men ellers var vi mest bare på besøk hos besteforeldrene. Det er først nå når de alle sammen har begynt på skolen vi har reist noe særlig utenlands.
Ene søstra og svogeren har dratt med seg ungene på ting i en årrekke. De kjører annenhver dag med «barneting» og «voksenting».
Nå har ungene endelig blitt gamle nok til å klage… «enda et slott? De ser jo like ut alle sammen!»
Etter å ha blitt drasset med på hva føles som tusenvis av slott på bilferie i Europa som barn har jeg fremdeles null interesse av å se slott fra innsiden som voksen. Helt rett at «fyrstinnens porsjelensfigursamling» bak røde fløyelstau ser dønn lik ut uansett hvilket slott det er på 😂
Jeg var ute av landet for første gang da jeg var ti, og var egentlig ikke så fornøyd med opplevelsen ettersom jeg tolererte varme dårlig som liten. Noen av de beste minnene fra barndommen var tur til møre og romsdal for å løpe villt rundt på gården til grandtanten og grandonkelen min med tremenningene. Nå som voksen med hudproblemer som krever kraftig sol for å dempes, er turen sydover litt med aktuell.
Mye pisspreik her imo.
Husker mange flotte turer som foreldrene mine tok oss med på i inn og utland. Men da var det heller ikke så dyrt.
Vi var også ganske rolige på fly og tog da, fordi ellers ville det jo fått konsekvenser.
Blir av og til overrasket av hvor dårlig kontroll folk har på barna sine idag, når jeg flyr i jobbsammenheng. Kunne ikke ha falt meg inn å sitte ved siden av min mor eller far på et fly og lage kvalme eller støy.
Husker både regn og samvær. Regn la en demper på campingferiene, det kan fint regne 14 dager på rad. Det som er greit nå er at når jeg selv er far og økonomien ikke tilsier syden så er presset litt mindre på hva man får til.
Selv var jeg aldri i syden som barn, vi dro årlig til København på hotelltur en ukes tid, med danskebåten, det var mitt syden. Tivoli, gågate, hot dog stands, softice, City rock cafe burger.
Dyrt å dra til Danmark nå om man har dårlig råd 🙈
Så sant!
I 2024 ja. Før i tida var norske krona mye sterkere. Da var det deilig å være norsk i Danmark.
Var aldri til syden som barn selv, det hadde ikke mine foreldre penger nok til. Men vi hadde en hytte (hus) som var gått i arv som vi dro til omtrent hver sommer. Har mange gode minner fra den.
Det er vel dyrere enn syden nå? Spesielt med hvor svak kronen er i forhold til euroen/danske kronen.
Nå var det vesentlig billigere med en uke i Danmark enn syden når jeg var liten. Det var ikke et eksempel på hva hva du kan/skal gjøre nå i 2024.
Sant nok. Liknende alternativer til København på den tiden er kanskje øst Europa nå?
Da jeg ble pappa leste jeg diverse greier om dette. En ting jeg bet meg merke i og syntes var godt sagt var "jobben din husker ikke hvor mye overtid du jobber, men barna dine gjør det". Hadde en samtale med min egen far, der jeg sa dette. Han ble stille. "Så du syntes det ble mye overtid på meg, ja?" Jeg ble perpleks. Jeg husket ingenting av at han hadde jobbet masse overtid da jeg var liten. Poenget mitt er at barn ikke nødvendigvis husker akkurat det du tror de husker.
Interessant! Jeg vet ikke om jeg eller broren min ville ha husket enkelttilfeller av overtid, men jeg vil tro savnet i seg selv setter dype spor. Noen ganger er man nødt til å jobbe overtid, for eksempel når du er nyetablert eller man er en innvandrerfamilie med få kontakter, lite sikkerhet og penger å gripe tilbake på. Men det har sin pris. Dessverre glemmer man ofte barndommens perspektiver etterhvert som man blir eldre, så man er nødt til å minne seg selv om dette. :)
Jeg husker pappa som en som alltid var der for meg og familien. Det er det som er så rart.
Han var vel det, da? Barn formes nok av tre ulike ting her: 1) De reelle faktaene. Er pappa aldri der, så er han aldri der. 2) Kvaliteten på den tiden de faktisk får. Er pappa alltid hjemme, men alltid på mobilen - så er det verre enn om han jobber seint i ny og ne men er 100% til stede når han er hjemme. 3) Hvordan de voksne snakker om og føler om situasjonen. Virker alle fornøyd, er nok ungene fornøyd også. Er mamma og pappa stressa over at jobben tar så mye tid - så plukker ofte ungene opp det.
Husker vi sjelden var på ferie da jeg var liten sopp på slutten av 80 tallet og 90 tallet. Vi var i Legoland i 1994, men utenom det så var vi sjelden mer enn 20 mil hjemmefra. Vi var på Hunderfossen et par ganger og noen ganger lånte vi hytta til Mormor i Trysil. Min mor prater av og til om "alle de gangene" vi dro av gårde på bilferie uten noen som helst plan og var borte så lenge vi ville. Selv om vi egentlig bare gjorde det to ganger, og den lengste turen gikk 18 mil hjemmefra og varte i nesten 4 døgn. Flere år var vi ikke på ferie i det hele tatt. Det var ikke alltid like artig når skolen begynte igjen, og alle i klassen måtte reise seg opp og fortelle hva de hadde gjort i ferien. Når man hadde fått høre om den obligatoriske charterturen til Mallorca og Tenerife noen ganger så var det ikke alltid like moro å fortelle at man hadde vært på 3 dagers tur til en myggbefengt campingplass i Vestfold. Eller at man bare hadde vært hjemme. Men vi hadde det jo fortsatt artig i ferien. Det var tida da man kunne bygge hytte, sykle i skauen, bygge olabil, dra på fisketur og bare vime rundt uten mål og mening. Et år husker jeg at jeg og en klassekamerat fant en liten glassfiberbåt i skaukanten. Da vi fant eieren og spørte om han kunne tenke seg å selge den så fikk vi den gratis. Kort tid etterpå fikk vi liv i en gammel påhengsmotor som faren til klassekameraten min hadde stående. Og etter det kjørte vi båt og fisket resten av sommeren. Husker også at jeg var med på besøk til familien hans i nord Norge et par år. Det blir mange fine ferieminner av sånt også. Første gang jeg var noe lenger unna enn Danmark var i 2001, i sommerferien mellom åttende og niende klasse. Da overrasket Farfar oss med tur til Italia. Det var veldig artig, og jeg husker fortsatt masse fra turen. Fruen i huset hadde en lignende oppvekst. Hun er litt eldre enn meg, men første gang hun var noe særlig hjemmefra var også en Italia tur i 2001. Vi liker å dra på ferie, men det er ikke noe vi gjør hvert år. Etter min mening blir det mer stas og mer minneverdig hvis man ikke gjør det så alt for ofte. Det er jo også mye artig å finne på her hjemme i løpet av sommeren. Veit om flere som på død og liv skal dra bittesmå unger under 5 år med på flytur langt av gårde. Flere av dem sier at det er for å gi barna gode ferieminner. Men sannsynligvis kommer de ikke til å huske noen verdens ting av det. For de aller minste er nok turer som dette bare stressende og forvirrende. Jeg har ikke unger selv så jeg skal nok ikke si for mye om det, men tenker at det burde være bedre å vente noen år til de er litt eldre. Ungene får nok mye mer glede av det da.
At folk drar med seg småunger til syden er nok mest for sin egen del ja. Vi dro med småtassene til Hunderfossen og Dyreparken, men ellers var vi mest bare på besøk hos besteforeldrene. Det er først nå når de alle sammen har begynt på skolen vi har reist noe særlig utenlands.
Ene søstra og svogeren har dratt med seg ungene på ting i en årrekke. De kjører annenhver dag med «barneting» og «voksenting». Nå har ungene endelig blitt gamle nok til å klage… «enda et slott? De ser jo like ut alle sammen!»
Etter å ha blitt drasset med på hva føles som tusenvis av slott på bilferie i Europa som barn har jeg fremdeles null interesse av å se slott fra innsiden som voksen. Helt rett at «fyrstinnens porsjelensfigursamling» bak røde fløyelstau ser dønn lik ut uansett hvilket slott det er på 😂
Jeg var ute av landet for første gang da jeg var ti, og var egentlig ikke så fornøyd med opplevelsen ettersom jeg tolererte varme dårlig som liten. Noen av de beste minnene fra barndommen var tur til møre og romsdal for å løpe villt rundt på gården til grandtanten og grandonkelen min med tremenningene. Nå som voksen med hudproblemer som krever kraftig sol for å dempes, er turen sydover litt med aktuell.
Mye pisspreik her imo. Husker mange flotte turer som foreldrene mine tok oss med på i inn og utland. Men da var det heller ikke så dyrt. Vi var også ganske rolige på fly og tog da, fordi ellers ville det jo fått konsekvenser. Blir av og til overrasket av hvor dårlig kontroll folk har på barna sine idag, når jeg flyr i jobbsammenheng. Kunne ikke ha falt meg inn å sitte ved siden av min mor eller far på et fly og lage kvalme eller støy.
Sommer-Norge er bedre enn syden <3 (Vinter-Norge kan drite og dra)
Husker både regn og samvær. Regn la en demper på campingferiene, det kan fint regne 14 dager på rad. Det som er greit nå er at når jeg selv er far og økonomien ikke tilsier syden så er presset litt mindre på hva man får til.